F.eks som dette.... Herlig følelse å sykle forbi dette hver dag..
Well... Where to start?
Som vanlig skjer det masse! -og spesielt de siste par dagene har vært veldig innholdsrike! Mange studerelaterte prosjekter, oppgaver og utflukter som er interessante, spennende og artige! I tillegg til ny foreleser denne uken og foredrag som fanger ens til tider flyvende tanker... Foredrag til ettertanke og overveielser om både livsstil, forbruk og videre steg i livet.
Ett slikt foredrag fikk jeg oppleve på mandag, hvor Neal fra "Streets International" var på besøk og holdt gjeste foredrag for de som ville. Kort fortalt Nael er amerikansk, har reist en del, og de siste år bodd litt til og fra i her i Hoi An. Hen startet opp "Streets International" i 2007 en kombinert café/ trainee program for unge i Vietnam uten framtid. Cafeén heter "The Streets Café" og ligger midt inne i byen. Det er et veldig koslig sted med veldig god atmosfære, man kan sitte og lese mens man får seg en snack eller man kan spise fin middag. Vi har også arrangert movienight der. Usannynlig god mat og kjempehyggelig betjening:)
'In action' bilde fra vår 3-rettes middag under filmaften på 'Streets'
Retten du ser er Cao Lao og er en lokal spesialitet.
Det, det hele går ut på er at de rekrutterer noen av de aller aller fattigste (og da mener vi fattige) unge som høyst sannsynlig ikke har noen annen framtid enn å bo på gaten, de har ikke mulighet til utdannelse eller jobb av forskjellige grunner. Gjennom dette programmet gjennomgår de ett 18 måneders kurs, bestående av alle ferdigheter du har bruk for innenfor restaurantbransjen (servering, kokkelering, engelsk, kundebehandling osv) Kurset er intensivt og hardt (!), men ved endt kurs er de skikket til å jobbe på hvilken som helst topp-restaurant, nærmest i hele verden. Dette gir de unge en helt unik mulighet, ikke bare for seg selv, men også for hele familien. En økonomisk sikker framtid og muligheter for neste generasjon som kommer.
Dette arbeidet i seg selv gir rom for ettertanke.....
Men det var da vi fikk se en kort dokumentar film som var laget om "The Streets Cafe" at mange øyekroker ble våte og vi begynte å snufse litt alle sammen...
Det andre som fikk oss til å tenke oss om to ganger var å høre om utvelgelsen til de som får lov til å starte. Det er en lengre prosess i seg selv, med lang søknadsprosess, intervjuer og hjemmebesøk.. Sist gang var det over 100 søkende, og de hadde kun kapasitet til 17 unge. Det er ikke en særlig morsom jobb å velge ut hvem som er fattig nok til å komme med. Målet er som sagt å hjelpe de fattigste av de fattigste. Har du en moped er du ikke fattig nok, har ett av dine familiemedlemmer en jobb er du ikke fattig nok, har du do i huset ditt er du ikke fattig nok... Mange av de unge har aldri hatt mulighet for tre måltider i løpet av en dag, mange av de har aldri hatt foreldre de kjente, mange av de har til og med aldri fått et klapp på skuldrene eller oppmuntrende ord....
Det finnes desverre altfor mange av disse skjebnene i området rundt Hoi An, i Vietnam, ja, i hele verden.. Det "Streets International" gir disse unge er noe de aldri selv kunne drømt om.
De får muligehten for ett liv, muligheten for å leve!
Man kan også føle gleden, venligheten og håpet til de unge som jobber der. Det er vanskelig å forestille seg at de som serverer en, en gang for ikke lang tid siden bodde på gata, eller i en minoritetslandby uten håp for framtiden. Imponerende arbeid både av lederne og ikke minst du unge som deltar :)
Som Nael sier i filmen:
"Off course I knew about poverty, about people being poor, but never in my life have I come across, and I've travelled quite a bit, street kids. Kids living on the streets and begging...."
Det er mange ting man ikke kan forstå. Man kan være for naiv til å se eller rett og slett velge å ikke se, lukke øynene og ignorere det når man er ute og reiser eller ser andre deler av verden. Fattigdom og gatebarn en definitivt ett av dem. Selv om man noen ganger åpner øynene og ser er det vanskelig for de aller fleste å ta ansvar for det og gjøre noe med det. (meg selv inkludert). Det er så lett å føle seg altfor liten i den store verden og man tenker att det ikke er noe man kan gjøre eller att man ikke har noe ansvar for det.
Det er når man møter en person, som f.eks Neal, man ser at dette ikke er sannheten. Man hører om disse menneskene og skjebnene hver dag gjennom f.eks nyhetene, MEN å se det selv, føle det på kroppen er noe helt annet! Det finnes mange ting man kan gjøre og det finnes masse man som ung eller voksen, rik eller fattig nordmann kan gjøre for andre, f.eks gatebarn, fattige eller unge uten samme muligheter som oss.
Man kan ikke redde hele verden, men man kan hjelpe noen.
Mer kliché blir det ikke, ikke desto mindre sant er det!
Som en annen inspirerende person, Aung San Suu Kyi, sier det:
"Use your freedom, to empower ours"
Å møte mennesker som inspirere er det mest inspirerende som finnes!!!
Vi, deg og meg, har alle forutsetninger, alle muligheter og alle redskaper som skal til for å gjøre livet litt bedre for noen av våre medmennsker i verden. Enten det er vår egen nabo eller en hel minoritetslandby i Vietnam.
Det finnes tusen måter og gjøre det på, det finnes tusen forskjellige meninger om hva som er rigtig og galt. Diskusjonen forsetter i den uendelige og det finnes ingen fasit...
Det er dette jeg prøver å bli litt klokere på gjennom dette studiet, om jeg blir klokere eller ei får tiden vise.. Men mange tanker surrer ihvertfall rundt og ideer blir dannet....
Her er Streets Internationals hjemmeside, hvis noen skulle ha lyst til å lese mer om det:
http://streetsinternational.org/
Her er deler av dokumentarvideoen om "Streets International"som Nael viste oss:
Legg også merke til de fine bildene fra Hoi An's gater...
http://www.youtube.com/watch?v=2L2q2wqppjI&feature=related
Det var litt om Nael og "Streets". Ble litt lengre enn jeg hadde tenkt men sånn er det som regel når det er noe som er engasjerende....
Ellers har vi jo startet en ny uke med ny foreleser, Roy. Han er fra nederland og veldig flink. Bruker mye anekdoter og fortellinger for å forklare og er flink til å involvere oss elever. Han har gjort mye feltarbeide i Laos og har alltid en historie eller to på lager. Vi er ferdig med "introduksjonen" av development faget og skal nå gå litt mer i dybden. Denne uken handler det om blant annet 'befolkningsveksten vi opplever og utvikling', 'utvikling ute på landet og utvikling inne i de urbane områder'. Veldig spennende og veldig aktuelt for Vietnam. Vietnam består av mye 'countryside' og mange minoritetsområder og grupperinger.
En typisk landsbybolig, alltid med klesvask hengene til tørk...
Før vi startet uke 4 var noen av oss på 'Fieldtrip' til en minoritetslandsby noen timer utenfor Hoi An. Det var veldig gøy og vi hadde to fine dager ute på tur. Desverre fikk vi ikke så mye faglig ut av det som vi hadde håpet på, av diverse årsaker. Men vi fikk allikevel en veldig fin tur og vi fikk sett noe annet enn Hoi An. Landsbyen vi besøkte hadde 350 innbyggere, besto av minoritetsgruppen 'Khmu' og hadde blant annet sin egen skole.
Vi hadde samtaler med den nye høvdingen, og vi gikk rundt og snakket med de som bodde der. De snakker jo ikke engelsk og vi hadde ikke så mange tolker, så det var ikke så mye vi fikk ut av det. Derfor var vi noen som heller tok oss en liten ettermiddagstur langs elva. I utgangspunktet lette vi etter kaffe (noe som viste seg å være helt umulig) men vi endte med å ta en ettermidagssvøm og etterpå sitte ved elvebredden og diskutere livet og kjærligheten.. Det var en av de varmeste dagene vi har opplevd siden vi kom hit, så en dukkert var etterlengtet. Dette gjorde turen til oss som tok en avstikkertur helt spesiell, turens høydepunkt!!
På kvelden fikk vi lokal mat, grillspyd, bønner, sticky rice og risvin! Noe bedre enn annet (les: grillspyd, mmmm. risvin, grimase)
En av de gamle krigsheltene fra både 'The French War' og 'The American War' (som den jo heter her) kom på besøk og spilte lokal musikk for oss. Han hadde flere forskjellige instrumenter laget av bambus, fløyter var det vel, og en hjelper med noen slags bjeller... Intim og koselig stemning, helt spesielt. En sang var blant annet laget for å inspirere ungdommen til å gå den riktige veien, å holde seg til kommunistpartiet. En annen var laget for å lokke på dyerene. Mens en tredje var laget for hans tidligere elskerinner i Laos og Kambodsja...(!)
Vi var slitne etter en lang reise, varmen og aktivieteter hele dagen, pluss att det vietnamesiske samfunnet mer eller mindre slukner kl ti, så vi la oss rundt disse tider. Det var visst noen som ikke sluknet og som, såvidt vi kunne høre, forsatte inntaket av risvin til litt senere på kvelden.. Jeg var så heldig å få dele myggnetting med noen, så jeg slapp å være helt oppspist neste morgen... Noen sov hjemme hos familiene, mens vi var noen som sov inne i forsamlingshuset laget av bambus. Mer eller mindre under åpen himmel (mindre, vi hadde tak) og mer elller mindre på hardt gulv. (mer).
Neste dag dro vi hjem, etter at noen sov mye, noen sov lite, noen snakket i søvne hele natten og noen holdt snorkekor. Selv om vi ikke fikk så mye faglig ut av det er det alltid inspirerende og se noe nytt og møte nye mennesker, spesielt folk som lever forskjellig som en selv....
Vi var alle enige om att det hadde vært en fin tur! :)
Pitstop på veien dit. Flott natur er det overalt!
Do-kø. Det er flere enn meg som skal på do.
Og hvis noen lurer så er det høner som er inne i burene (søppeldunker på hodet), hva de gjorde i do køen vites ikke.
Hengebrua inn til landsbyen
Noen av barna ville vise oss hvor flinke de var til å danse hip-hop
og ja de var flinke, og veldig søte!
Mens noen av barna tok et bad i elva..
Møte med landsbyhøvdingen i forsamlingshuset. Han sitter i midten med ryggen til i lokale klær.
Ved denne 'spotten' tok vi oss en velfortjent dukkert i ettermiddagssola og litt snakk om livet etterpå...
Kveldsmat på tradisjonelt vis, med risvin for de modige etterpå.. Veldig gøtt :)
Lokal helt framfører lokale favoritter... Det var sååå koselig!
Leggetid for store og små, friluftsliv og myggnetting er koselig.
Igår hadde vi åpen dag, hvor vi hadde invitert noen hundfulller av studerende ved Da Nang univeristet. De fulgte oss i forelesningen (hvor noen av de nok ble lettere sjokkert da de ble stilt spørsmål av foreleseren, inkludert i forelesningen og bedt om å diskutere spørsmål med sidemannen.... Dette sier litt om metodene i det vietnamesiske utdannelsessystemet...det kommer dere nok til å få høre mer om en annen gang) og senere på dagen hadde vi leker på stranda! Utrolig gøy!!! :)
Som Pernille's ordspråk sier:
"Man lærer en person bedre å kjenne gjennom en times lek, enn gjennom et helt liv med samtaler"
Det ligger noe i det... :)
Det var inspirerende med alle oss unge som kastet oss ut i lek og morro. Vilje, lagånd og pågangsmot sto høyt denne dagen. Lek i seg selv er alltid inspirerende!
Vi ble delt opp i de samme gruppene som den første uken, med elevene fra Da Nang fordelt likt mellom oss. Da det var mange fra gruppa vår som ikke var der fikk vi ekstra mange vietnamesere på laget :) Det var de regjerende vinnerne som sto for arrangeringen av leker. (hvilken premie de fikk....!) Jeg var på 'Yellow team', som så viste seg å bli de nye vinnerne!! :) Vi ga alle sammen alt vi hadde, og litt til for 'Yellow team' :)
Lekene var langt fra barnemat og besto av blant annet rugby, tautrekking, sekkeløp, human chess og spisepinne stafett. Jeg er støl i hele kroppen idag, for å si det sånn.... Men moro var det, og en fin måte å bli kjent med hverandre på!
'Yellow team' the winning team!!
Velfortjent forfriskning for alle etter at en god posjon innsats var nedlagt..
Gruppebilde. 'Culturestudies students' and students from Da Nang university.
Hvor er Marit... ?
Idag har vi "kun" hatt forelesning, og resten av dagen fri, så da er det tid til bloggskriving, lesing og senere idag Quiz (onsdagstradisjon) og sikkert et par øl.
Det er vel mer enn nok for denne gang, tilbake i gamle gode takter med alt for lange innlegg...
Om ikke dere gidder lese det hele er det ihvertfall god terapi for meg.... ;)
Jeg avslutter med en liten demontrasjon av en typisk dag....
Ettermiddagen brukes til å lese med stor konsentrasjon....
Helt til sola har gått ned, vi er slitne og har fortjent en kake...
